Det hele begynner med en stillhet.
Lille julaften 1969 ble det, etter lang tids leting, gjort et gigantisk oljefunn i Nordsjøen, i det som er kjent som Ekofisk-feltet. Industridepartementet fikk melding med en gang, og det ble offentliggjort i begynnelsen av juni 1970.
På dette tidspunktet var det godt kjent at fossile brennstoffer leder til klimaendringer. For eksempel ble den amerikanske presidenten Lyndon B. Johnson advart i 1965 (https://www.theguardian.com/environment/climate-consensus-97-per-cent/2015/nov/05/scientists-warned-the-president-about-global-warming-50-years-ago-today).
Når visste den norske regjeringen dette? Hva visste Industridepartementet (ledet av minister Sverre Walther Rostoft) og statsminister Per Borten? Hva var kjent i offentligheten?
Jeg forestiller meg at det kom en telefon til industridepartement om gigantfunnet. I skrivebordsskuffen lå det en rapport om klimaendringer, kanskje videresendt fra amerikanerne. Det blir stille i rommet. Skulle man tenke på rapporten i skuffen, eller bare juble over funnet?
I denne stillheten (forestilt eller ikke) utspiller det seg et drama som fortsatt pågår. I hvilken grad tar vi hensyn til vitenskap, framtiden, resten av menneskene (og særlig dem som er mindre rike enn oss)?
Jeg tror ikke oljealderen i Norge kan være over før vi har gått tilbake til denne stillheten og satt ord på hva som skjedde der og hva som fortsatt skjer der. Det er en stillhet som pipler inn i alle lag og rom av livene våre og samfunnet vårt.
Kanskje Norge en dag vil be om unnskyldning for dette valget, slik mange land og byer i dag ber om unnskyldning for å ha drevet med menneskehandel i fortiden?