Performanceteori (a la Schechner) gir én måte å se på Norge + olje på:
Meldingen om gigantfunnet i 1969 var et terskelmoment, der Norge (som konkret felleskap av folk og institusjoner, noen mer sentrale enn andre) tok en skritt fremover inn i et liminalt rom.
Der er vi fortsatt: Schechners skjema for performance og identitetsforming har følgende stadia: Breach - Crisis - Redressive Action - Reintegration ... La oss forestille oss at vi ennå ikke har kommet til reintegrasjon i noen bestående sosial virkelighet (utover vår egen).
Kortom leder dette til følgende tanker:
1) Norge er et liminalt rom
2) Vi kommer ikke til å klare å avslutte oljeeventyret uten noen form for rituell innlemmelse i resten av verden (la oss si det sosiale fellesskapet på jorden eller noe).